Jeg gjorde årskortet på Nasjonalmuseet om til et kurs i å se på kunst

Jeg gikk inn på Nasjonalmuseet med en vanlig billett og ut med årskort (fint system, godt promotert). Det var første gang jeg var der. Jeg hadde aldri brydd meg noe særlig om bilder, men en venn hadde dratt meg med på Kumu i Tallinn i august, en hel dag, og jeg likte det mye bedre enn jeg hadde regnet med. Og på Nasjonalmuseet hang Asta Nørregaard, som jeg aldri hadde hørt om, og som jeg ble stående lenge hos.

Så hadde jeg ett år. Det er jo en fin ramme for å lære noe ordentlig, men jeg fant ingen løype: museet har masse spennende for voksne, men alt er veldig fragmentarisk, uten noen rekkefølge eller progresjon. Dermed endte jeg opp med å måtte gjøre det selv. Jeg fortalte Claude hva jeg liker og hva jeg lurer på, og ba om et program med et par bilder per besøk. Og den gjorde det!

Slik ser ett besøk ut

3. november 2026 · Hele programmet →

Før

Tre korte videoer

Smarthistory om motreformasjonen og Caravaggio.

«Barokken er veldig jordnær, den er nær oss.»

På museet

Bestemte bilder, og to å gå mellom

Før og etter reformasjonen, i samme del av Europa. 30 sekunder stille, før skiltet. Tre minutter: ti ting du ser, så ti til. Ti minutter: hvor kommer lyset fra, hvem var det malt for?

«… som om de var på et marked.»

Guiden for besøket →

Etterpå

Et talenotat

Hva som holdt, hva som ikke holdt, og neste spørsmål.

«Hun ser nesten ut som en moderne superhelt.»

Bakgrunnen

Jeg har vært på noen museer. Ett av dem husker jeg godt: et museum i Amsterdam der malerier viste byens historiske perioder, den ene etter den andre. Vi har sett noen dokumentarer om malere på kino, og en om Caravaggio likte vi så godt at vi kjøpte en bok med maleriene hans, og reiste til Sicilia for å se et av dem.

Noe av grunnen til at det er fantastisk å høre en opera fra 400 år siden, lese en gammel bok eller se et gammelt maleri, er å tenke på hva det forteller om menneskene som levde da, og på alle som har sett, lest og reagert på det samme verket gjennom århundrene, og hvordan det knytter meg til dem.

Kumu

I Tallinn likte jeg de vakre, detaljerte historiske bildene, og hvordan museet viste periodene: hvordan malere fra Russland, Tyskland og Estland skildret de samme motivene, i én periode inspirert av italiensk eller mytologisk maleri, i en annen av helt andre stiler. Det var veldig interessant å se hvordan det forandret seg. Og så 1920-tallet, med all den ville eksperimenteringen, kubisme og pointillisme og alt mulig. Etter 1945 kom den sosialistiske realismen under sovjeterne, og så kunne man se hvordan også den sakte begynte å bli undergravd.

Og så de moderne rommene

Hos de nederlandske mesterne, de religiøse bildene, byene og fjellene kan jeg stå ti, femten minutter foran ett bilde, zoome inn og ut, se på detaljene, tenke på menneskene, situasjonene og stemningene, og bli forbløffet over at noen kan skape dette med en pensel.

Så kommer jeg til den moderne avdelingen, nesten alt etter 1900, og den etterlater meg helt kald. Munch, Picasso, Kandinsky: et blikk er nok. Jeg sier ikke at dybden ikke finnes, men jeg ser den ikke.

Og så er det den klassiske «det kunne jeg ha malt»-følelsen. Hva er rikdommen, hva er verdien? Det minner meg om da vi i lesesirkelen skulle lese Ann Jäderlunds Samtalensom til Nordisk poesifestival. Det føltes mer utfordrende enn både Wergeland og Homer. Jeg aksepterer at mange synes dette er fantastisk, jeg prøver hardt å forstå det, og jeg klarer det ikke. Men jeg er veldig nysgjerrig på hvem som kan hjelpe meg å få en opplevelse. Det handler om hvor vanskelig det er å komme inn i et kulturfelt som voksen: følelsen av ikke å forstå, av å føle seg dum, keiserens nye klær. Og om forskjellen mellom å lese seg til historien og biografien, og å virkelig se, slik man nærleser en tekst.

For meg er det et viktig prinsipp å anta at klassikerne er gode, eller i det minste interessante, at det er noe ved dem som har rørt mennesker i århundrer. Spørsmålet er ikke «liker jeg det?», men «kan jeg oppdage det? Kan jeg forstå hva det er ved dette verket som har rørt folk?» Og det gjelder også en del moderne kunst. Bestefaren min leste en tusen siders bok om engelsk historie da han var 80. Han var en stor inspirasjon for meg: man kan lære hele livet.

Så jeg gikk til Claude og sa: Jeg vet ingenting om kunsthistorie, eller hvordan man ser på bildekunst, men jeg vil gjerne lære meg å se på bilder og få mer ut av dem. Og jeg vil forstå hvorfor folk setter de moderne mesterne så høyt, uansett om jeg ender opp med å like dem eller ikke. Lag et program for meg, med et par bilder jeg skal se hver gang, så kan jeg forberede meg med podkaster, YouTube-videoer og bøker.

Hvorfor programmet ser slik ut

Hele året

Gjensyn → Lys og tro → Landskap → Detalj → Hvem fikk male → Kretsen → Påstand → Overflate → Uttrykk → Form → Valget → Øyet → Gjenkomsten → Dommen

Oktober–januar

Hva viser bildet?

Først der han allerede blir stående. Øyet øver på det som kan pekes på: et ansikt, en lyskilde, et landskap, en detalj.

Oktober GjortGjensynAsta NørregaardSamme bilder for tredje gang. Hva ser du nå som du ikke så sist?November GjortLys og troKatolsk og protestantiskBaburens tempel, El Grecos Peter og en hvitkalket kirke. Bildet som argument.Desember LandskapDresden og fjelletFriedrich tømmer et landskap til en tanke, Dahl fyller et til en nasjon.Januar DetaljNederlandsk detaljMalt for å ses på tjue centimeters avstand. Avercamps skøyteby mot Cranachs gullalder.

Januar–mars

Hvem malte, og for hvem?

Så menneskene rundt bildet: kvinnene som fikk male, vennene i Paris, nasjonen som trengte et bilde av seg selv.

Før 7. februar HalvveisHvem fikk maleMaler(inne)Hoff og klostre i sør, verksteder og laug i nord. En gang til etter å ha lest om rettssaken.Februar KretsenBacker, Nørregaard og ParisRommet er ikke blått i seg selv. Backers blå mot Hammershøis grå, og vennene som malte hverandre.Mars PåstandÅ male nasjonenTidemands Haugianerne mot Peterssens Christian II. Hvilken maler trodde på bildet sitt?

April–juni

Hva gjør malingen?

Vendepunktet. Bildet slutter å være et vindu og blir en flate. Metoden er øvd inn, og nå prøves den på det han sier han ikke ser.

April OverflateParis 1867–1918Hvor mange farger er det i ett eple? Cézannes epler mot van der Asts.Mai UttrykkInn i de moderne rommeneKrohgs syke pike mot Munchs syke barn. Første besøk i de moderne rommene, med full tid.Juni FormKubismen som nettverkHellesens Balalaika mot Picassos Gitaren. De andre ti tingene du ser, handler om kanter.

Juli–oktober

Hva gjør bildet med meg?

Det vanskeligste til slutt: etterkrigskunsten, «det kunne jeg ha malt» og den gamle teknikken som kommer tilbake. Så en dom, med dato.

Juli Valget ©Etter katastrofenHva velger maleriet når det er fritt? Ekelands Kampen mot Weidemanns furustubbe.August Øyet ©«Det kunne jeg ha malt»Optisk kunst som prøve. Beskriv hvordan du ville laget det, og stå stille foran det i to minutter.September Gjenkomsten ©Tilbake til malerietNerdrum mot Ribera, 350 år mellom dem. Gjør lyset noe, eller er det bare et sitat?Oktober 2027 DommenÅret lest bakfraEn datert dom over Munch, Picasso og Kandinsky, også om den er «fortsatt ingenting».

Nå, ved siden av, uten datoFra Firenze til nederlenderneTi deler og 52 korte videoer i eget tempo. Lagt til etter 3. november, fordi han ba om det.

Hele programmet, bilde for bilde →

Reisen så langt

Besøk 1 · september · Helt åpent

Første gang jeg gikk dit, hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle forvente. Da jeg kom til Nasjonalmuseet, hang det en utstilling med Asta Nørregaard, en svært tradisjonell norsk maler som mest malte portretter, og av en eller annen grunn likte jeg bildene hennes veldig godt.

Jeg gikk rundt og utforsket, fascinert av Asta og av det jeg husket som Bosch, og overrasket over den abstrakte kunsten. Det satte det hele i gang, og jeg kjøpte årskort.

Og i rommet ved kafeen er det et fjellandskap med små karavaner, malt i ekstrem detalj, der det skjer forskjellige ting på forskjellige steder og øyet kan flyte utover. Det er noe helt annet enn de store, inn-zoomede tablåene. I samme rom er Vigelands helvete, som interesserer meg på grunn av Dante, og en norsk vinterby av Sohlberg, tror jeg, med ekstremt klare farger, der snøen nesten føles lagt oppå.

Besøk 2 · Boken, og tilbake til Asta

Jeg endte med å lese en hel bok om livet hennes. Hun og de andre kvinnelige malerne fikk ikke gå i de vanlige atelierene, de måtte ta privattimer og gå på egne skoler. Men de fikk mye trening, og de hadde et fellesskap. Jeg blir alltid fascinert av slike fellesskap, særlig de internasjonale: det virker som det var så mange nordmenn i Paris som besøkte hverandre og skrev brev. Og så hvordan hun sto imot de moderne stilene og holdt fast ved det gamle, og endte med å male mange portretter, kanskje fordi det var lønnsomt og trygt. Jeg så utstillingen tre ganger.

Jeg gikk først inn til Asta, fordi det er det første man ser. Jeg likte følelsen av å gjense bilder jeg har sett før, og bli kjent med dem. Det er nesten noe trist med midlertidige utstillinger, der man vet at man kanskje aldri får se et bilde i virkeligheten igjen, mens den faste samlingen kan man besøke mange ganger.

Jeg likte Kristus-bildet, nonnene, landsbyjentene og ruinene, men også noen av portrettene var utrolig sterke: noen av prestene, noen av damene med utrolig mote og tilstedeværelse. Selv barna var interessante.

Det store bildet med den syke kvinnen fascinerer meg fortsatt. Det føles mye eldre enn sin tid. Det er så mange mennesker der, et mye større utsnitt enn hos Caravaggio, som ofte zoomer inn på én eller to. De to med veldig sterke farger til høyre balanserer komposisjonen: hadde alle hatt mørke klær, ville høyre side av bildet vært veldig, veldig mørk. Og alle de ulike holdningene: de som er forbløffet, de som ikke følger med, de som sørger.

Det er også et blått bilde av en kvinne som spiller piano, med utrolig vakre farger. Det skulle jeg gjerne hatt som plakat over pianoet vårt.

Ruinen med kvinnen som henter vann synes jeg er utrolig, fordi den får meg til å forestille meg alt rundt henne: temperaturen, luktene, lydene, landskapet, historien. Kanskje er det derfor folk liker å ha ruiner i bilder.

Og portrettet av Fearnley: overklassen i Norge, som i bøkene virker så støvete, er her så visuelt slående, så elegante. Man føler at man blir kjent med disse menneskene på et helt annet nivå.

Besøk 3 · 17. oktober · Programmet begynner: Maler(inne)

Dagen før: Artemisia

Jeg hørte flere podkaster om Artemisia Gentileschi, en av dem på svensk, og så museets film om restaureringen av deres eget Gentileschi-maleri. Det var interessant å se hvor skadet maleriet var etter 400 år, og hvor mye de faktisk prøver å få det til å se ut slik det var, i motsetning til ruiner, der man ofte er veldig bevisst på ikke å bygge opp igjen, bare vise det som er igjen. Det virker som både Asta og Artemisia var veldig interessert i mote og stoffer. Det er 300 år mellom dem, og jeg vet ikke nok om kunsthistorie til å si hvordan stilene deres er forskjellige. Hva er alle periodene som skjedde i de 300 årene? Eller hoppet Asta over noen av dem?

Podkasten snakket litt om Roma, at byen hadde ligget i ruiner i 1000 år og var i ferd med å bygges opp igjen, med masse energi og penger, og kunstnere fra hele Europa som kom dit. Intervjuet var med en kurator, så det er interessant å tenke på den jobben: hvordan de velger hvem de skal vise og hvem de skal sette sammen. Selv logistikken med å låne alle disse maleriene må være veldig komplisert og dyr. Jeg vet ikke om det finnes berømte kuratorer på samme måte som det finnes berømte dirigenter. Ville du gått på en utstilling fordi en bestemt person har kuratert den?

Hva er et navn verdt?

I hvilken grad er verdien av et verk knyttet til personen som malte det? Mye av tolkningen av Artemisias bilder er knyttet til hennes egen erfaring som kvinne som ble seksuelt misbrukt, men også som kvinne i en bestemt tid. I litteraturen snakker man om kunstnerens død, om man skal kunne tolke et verk uten å vite hva kunstneren ville eller hvem kunstneren var. Det minner meg om historien om Ossian, tror jeg, dette falske eposet som ble veldig populært i Europa til folk fant ut at det var falskt, men det var jo ekte, noen hadde skrevet det. Jeg lurer på om det er det spørsmålet Nerdrum stiller: Hvis noen malte et slikt maleri i dag, ville det ha samme verdi?

Og jeg tror det er derfor så mange er skeptiske til kunst, på grunn av kunsthandelen og berømmelsen. Hvis man finner et maleri man tror er en Rembrandt, er det plutselig verdt millioner, men hvis det viser seg at det var vaktmesteren som malte det, er det plutselig ingenting verdt. Det virker rart. Det finnes millioner av malerier fra barokken og renessansen, og hvilke av dem som nå regnes som mesterverk, og nøyaktig hvorfor, synes jeg er veldig vanskelig å vite. Og nå har vi KI, som forandrer hele diskusjonen.

Hvorfor får vi ikke lage klassisk kunst og musikk lenger?

Det er også fascinerende hvor sterk følelsen av stil og periode virker å være, særlig i musikk og malerier, vil jeg si, mer enn i litteraturen. Litteraturen føles så mye mer mangfoldig. Man trenger vel også mye mindre penger, og man er ikke så avhengig av andre for å skrive. Hvorfor er det så foraktet å komponere en nyklassisk symfoni, eller å male et vakkert bilde av et menneske eller en moderne by? Det finnes fortsatt folk som skriver episk poesi. Litteraturen føles mye åpnere, selv om jeg kanskje tar feil. Hvilke malermiljøer finnes i dag, og hvordan ser det ut i ulike land? Jeg vet nesten ingenting om dette, særlig utenfor den ville moderne kunsten som får mye oppmerksomhet. Artemisia høres ut som noe det er lett for meg å like: svært detaljerte, vakre, dramatiske bilder, malt av en som har et veldig interessant liv, i en historisk periode som er interessant. Dette er mye lettere for meg enn Munch eller Picasso. Men vi begynner vel lett.

I utstillingen

Det som slo meg i Maler(inne), var hvor lite forklaring det var. Ingen plakater om malernes liv, ingen gjenstander utenom maleriene. Man får null følelse av hvordan kunstmiljøet i Flandern eller Italia var på den tiden. Det restaurerte maleriet fra filmen likte jeg ikke: skyggene i ansiktet skjuler så mye og gir det en merkelig form. Den andre Maria Magdalena likte jeg mye bedre, et svært tydelig og detaljert ansikt, ikke konvensjonelt vakkert, men med masse personlighet.

Motreformasjonen synes jeg er veldig interessant. Jeg vil vite mer om hvordan kirken brukte denne levende kunsten for å tiltrekke seg folk. Og hvordan de brukte bibelske bilder for å kunne vise så mye nakenhet. Selv her, der det er snakk om en prostituert som har angret, viser man henne ikke i konservative klær, men fortsatt utfordrende, med klærne nesten i ferd med å avdekke brystet. Det er interessant at kirken var så tolerant overfor dette.

Det er også fascinerende hvor ekstremt mye bølgende stoff det er i utstillingen, og all ferdigheten i å male disse kappene, hos både menn og kvinner. Jeg er alltid helt forbløffet over hvordan de klarer å fange disse nyansene. Jeg er fascinert av den tekniske ferdigheten som skal til for å lage noe slikt. Med KI er den menneskelige ferdigheten helt borte, og da oppleves det samme bildet helt annerledes, fordi vi vet at det var trivielt og gjort på et sekund. Med moderne kunst føles det ofte ikke som om det ville vært vanskelig å lage. Må konseptet da bære mer av meningen?

Da jeg kom ned til Asta igjen på vei hjem, så jeg hvor mye lysere og mer levende bildene hennes er. Jeg har ikke ordene for å beskrive forskjellen. Kunne Gentileschi ha malt som Asta hvis hun ville? Kunne Asta ha malt som Gentileschi?

Besøk 4 · 3. november · Renessansen, barokken og Maler(inne) med omviser

Tre videoer først

Før jeg gikk inn, rakk jeg bare å se tre videoer fra Smarthistory. Jeg syntes disse korte videoene var utrolig nyttige og godt laget. Jeg visste veldig lite om motreformasjonen. Jeg forsto ikonoklasmen vagt, men ikke detaljene, og nå sitter det. Det gir for eksempel Caravaggio en interessant plass, og det er interessant å tenke på i kontrast til den muslimske troen og besøket mitt på Davids Samling i København, med masse arabiske miniatyrer: veldig vakre, med detaljer og vakre farger, men ganske livløse, og ikke særlig mye følelser eller handling, bortsett fra noen kamp- og jaktscener. Noen av disse renessansemaleriene er veldig lyse, litt fjerne, veldig idealiserte. Barokken er veldig jordnær, den er nær oss. Det er som et øyeblikk fanget i tiden. Saulus ligger på bakken med hestens hov over seg, og det tyngste elementet er øverst. Selv hos tollerne føles det som om du bare kunne sette deg ned ved bordet.

Jeg tenker alltid på katolisismen som noe som gjør det religiøse veldig høyt og litt utilgjengelig, men i disse maleriene ser vi hvordan de virkelig prøver å bringe det helt nær folk, gjøre det håndgripelig. Og de snakket mye om å bruke helgenene som forbilder for livet sitt. Det får meg til å tenke på helgenbiografiene i Bysants, på hvorfor bysantinsk kunst ikke ser ut til å ha utviklet seg særlig mye, selv om jeg kanskje vet veldig lite, og på riddere og romanser, for de var sikkert også forbilder.

Renessanserommet

Cranachs Gullalderen er fascinerende mest på grunn av mytologien. Selve maleriet er ganske flatt. Etter en stund føles det klaustrofobisk: dette er ikke en stor, endeløs verden å utforske, det er en liten innhegning. Det er ikke et paradis der hele verden er slik, som man ville ventet av en gullalder. Det føles mer som en dyrehage, eller til og med et verneområde, som et reservat for urfolk. Man lurer på om de virkelig er lykkelige. Leker de en lek?

Ofte ser man byer eller slott i bakgrunnen, og det er morsomt, for det er jo ikke bibelsk. Det er interessant hvordan kirken så på å flytte bibelske historier inn i moderne omgivelser, som Caravaggio på vertshuset.

Det er et bilde i renessanserommet som nesten føles litt barokt, men ansiktene er også sterkt forvridde. Lurer på hva det handler om. Og Albrecht Dürers grafikk føles barokk for meg. Kanskje er det bare fordi det er så mye detaljer og handling, eller kanskje mediet gjør at det føles veldig annerledes enn renessansemaleriene.

Rom 38

Det var et bilde jeg likte godt, bare noen bønder på en åker, men det var fint hvordan det var tre soner: nær kameraet, en sone til, og en tredje langt borte der man så vidt ser omrisset av ting. Det føltes veldig harmonisk å la øyet gli mellom de små detaljene nær og de vide utsiktene. Omviseren snakket senere om at bakgrunnen i et annet bilde lignet Leonardos, i grønt og blått. Den måten å lage bakgrunn på vil jeg lære mer om.

Jeg lurer på om vi setter pris på vakre landskap fordi vi først har sett dem gjennom kunstnernes øyne, eller om kunstnerne fanger dem fordi de er vakre.

Jeg tror jeg hørte en visuell antropolog si noe om at urfolk ikke nødvendigvis setter pris på landskap i det hele tatt, at det delvis er noe vi er blitt lært gjennom bilder. Jeg lurer på hvor sant det er. Når begynner barn å oppfatte landskap som vakre? Og disse små menneskene som driver med forskjellige ting: sier det noe om et syn på verden som full av individer, alle opptatt med sitt, eller om alle mulighetene for at fremmede møter fremmede, med lykke eller vold som resultat? Rom 38 hadde mye borgerlig, nederlandsk. Fra podkasten fikk jeg inntrykk av at da de måtte slutte å male religiøse bilder for kirkene, begynte de å male mer for rike folk. Menn med hansker er visst et vanlig motiv, og det er morsomt å se moten og interiørene. Men hvis du sammenligner her, må du si at katolikkene åpenbart hadde den beste kunsten.

Rom 37

Baburen har masse energi, en nesten filmatisk scene, men jeg skulle ønske fargene var sterkere og at det var flere detaljer.

Jeg elsker mye av det i rom 37. Jeg elsker Noas takkoffer. For meg føles det nesten som mellom renessansen og barokken. Og den hellige Lucia. Hun er så kul. Hun ser nesten ut som en moderne superhelt. Hun er så ekstremt forskjellig fra de fleste kvinnene vi ser malt, som er smektende eller helgenaktige. Hun er ekstremt bestemt. Du kan ikke kødde med henne i det hele tatt. Caritas Romana er ekstremt vakkert, og veldig selvmotsigende. De ser ikke ut som de sulter, for å være helt ærlig. Det minner meg om Ugolino hos Dante. Men det er en så rolig scene. Jeg lurer på hvordan folk reagerte på dette den gangen. Og så er det Jordaens, som er virkelig fascinerende.

Omvisningen i Maler(inne)

På omvisningen i Maler(inne) var det 40 kvinner og 2 menn, trist. Omviseren gjorde et stort poeng av Nord og Sør, noe jeg ikke hadde tenkt så direkte på før i dag. Hun bekreftet det jeg hadde hørt om Nederland og vekten på interiører og portretter, og sa at de var veldig flinke til å skildre gamle mennesker som eldes. Og så stillebenet, som jeg ikke har tenkt så mye på før. Det er nesten erotisk, disse fyldige, saftige overflatene, selv om hun ikke sa det. Men det er også noe veldig protestantisk over det, denne forgjengeligheten: alt skal dø og råtne. Og så er det noe visuelt slående å ha på veggen som ikke er kontroversielt.

Hun snakket om at mange kvinner kanskje hjalp til i verkstedene mer enn vi vet, og om primærfargene hos Artemisia, gult, blått og rødt. Så jeg burde vel lære litt fargelære. I bildet med faren, datteren og hunden fortalte hun at hunden er et renessansesymbol for troskap. Hun sa at borgerlig bykultur på et vis begynte i Holland. Det vil jeg vite mer om, og hvorfor det var annerledes i Paris, München eller Roma. Hun snakket også om Winckelmann, og om at senere perioder noen ganger er mer konservative enn tidligere, så kanskje var 1600-tallet mer konservativt overfor kvinner enn 1550-årene. Historien om det å skrive kunsthistorie, og litteraturhistorie, synes jeg er veldig interessant. Jeg har noen veldig gamle litteraturhistorier.

Jeg måtte gå litt tidlig fordi jeg skulle i operaen. Selv om det var et kort og litt forhastet besøk, likte jeg det veldig, veldig godt. Jeg vil lære litt mer systematisk om renessansen, den tidlige, den sene, de nederlandske mestrene. Og hvis det finnes gode dokumentarer eller til og med spillefilmer, er jeg interessert i det. Jeg vet ikke når jeg kan dra neste gang, men jeg håper å rekke Maler(inne) før den stenger.

Videre

Neste gang

NåLinjenFra Firenze til nederlenderneKorte videoer, i eget tempo. Her kommer også Leonardos blå bakgrunner.Før 7. februarHvem fikk maleMaler(inne), andre rundeHoff og klostre i sør, verksteder og laug i nord, prøvd mot veggene.DesemberLandskapFriedrich og Dahl, rom 043Ser vi landskap som vakre fordi malerne lærte oss det?

Det hele startet med Kirsten Flagstad → Voksne nybegynnere → Hvor er kunnskapsstrategien for de voksne? →