Doktorgraden · 11. juni 2025
Hørte aldri om Hirsch der
På den ene siden var vi for radikale, på den andre siden var det som vi faktisk fikk til, helt utilgjengelig for vanlige lærere.
Innlegg og tråder, 2023–2025
Jeg har jo en PhD i pedagogikk med teknologi fra et bra kanadisk universitet (jobber ikke med pedagogikk nå), og det føles så rart. På den ene siden er det mye av det vi drev på med der som var for ukritisk radikalt og student-sentrert og inquiry-basert etc. Hørte aldri om E. D. Hirsch der, og vi nevnte aldri egentlig hvordan en læreplan burde se ut — alt var fokusert på studier på intervensjoner som tar et par uker, fordi det var det som var mulig å få til.
På den ene siden var vi for radikale, på den andre siden var det som vi faktisk fikk til, helt utilgjengelig for vanlige lærere (med alle de ressursene og innsats etc). Og nå føles det som at alt er helt meningsløst — folk flyr over hele verden for å diskutere diskursanalyse og avanserte teorier, mens vi hos oss har opplevd å ikke kunne hjelpe med lekser i brøk, fordi det bare kommer et oppgaveark hjem og ingen lærebok i matte som viser metoden. Jeg hører det samme fra venner med barn på andre skoler.
Hva er liksom poenget med masse fancy teorier og PhDer når man ikke gjør det absolutt enkleste mulig, liksom?
Elleve etasjer med pedagogikk
Jeg lurer veldig på hvordan lærere og undervisningsforskere blir undervist om dette på universiteter i Norge. Selv tok jeg PhD i pedagogikk i Canada, på et topp-universitet, og i ettertid føler jeg meg ganske hjernevasket.
Hele bygningen (som var flott, og koselig, og alle mennesker var kjempeålreite, og utrolig engasjerte) var fylt med søte slogans som «education is not filling a pail but lighting a fire», og vi trodde alle på problembasert læring, autentisk læring, discovery-based learning etc.
I tillegg var det såvidt jeg vet ingen på hele skolen (11 etasjer med bare pedagogikk) som forsket på hvordan en hel læreplan (over flere år) burde være bygget opp... Alt var fokusert på små intervensjoner med lærere, design-based case studies. Og klart — vi fikk til kule ting, når du har et par PhD-studenter, en supermotivert lærer, og kul teknologi og kan transformere et helt rom til en jordskjelvsone med AR-teknologi og slikt, så kan du få elevene til å lære mye på et par uker om akkurat de ideene, og sikkert dypere enn hvis du hadde lest et kapittel om det i læreboka...
Men problemet er jo at det er helt urealistisk å gjøre noe av dette ute i den vanlige skolen... Og hadde hele fysikkåret sett sånn ut hadde man nok også blitt ganske utslitt ;)
Den nye appen som trojansk hest
Et siste poeng — en av grunnene til at mange forskere syntes det er gøy og spennende å forske på teknologi er faktisk at det blir sett på som en trojansk hest... det forskerne egentlig er interessert i er å prøve ut forskjellige pedagogiske tilnærminger... Men fordi lærere har yrkesstolthet er det ikke bare å komme i et klasserom og si «du har gjort det feil hele tiden, slik må du gjøre det»... Men hvis du kommer med en ny app, en ny teknologi (kan også være VR etc), kan du si «dette er noe helt nytt som gir deg nye muligheter»... Problemet er selvfølgelig at den læreren du studerer kan følge den nye pedagogiske tilnærmingen din, men når denne teknologien så sprer seg ut i klasserommene, så følger jo ikke pedagogikken med.
Når det er sagt så skulle jeg også ønske all den entusiasmen som blir uttrykt av foreldre rundt skjerm i skolen etc, også gikk litt på hva som læres ut i skolen, ikke bare leseglede, men hva som leses etc. Mot skjerm — men hva er man for? →
