Kjedereaksjonen · 8. desember 2024

Det ene tok det andre

Det ballet på seg, det ene tok det andre. Opera som kunstart var jo eksplisitt et forsøk på å gjenskape magien fra det greske teater. Why did nobody tell me?

Jeg ble veldig fascinert av ideen om det greske språket, med en så gammel sammenhengende historie, som nå blir talt av like mange som det bor i Sverige... mens det er hundrevis av millioner av mennesker som snakker en etterkommer etter latin... Og jeg begynte å lære meg gresk. Først var meningen bare å lære moderne gresk — jeg kjøpte meg bl.a. Sofies Verden på gresk og begynte å lese den i parallel med en norsk utgave. Men mens jeg søkte på nettet etter ressurser for å lære gresk, havnet jeg jo veldig fort i fora der folk lærer og deler ressurser om gammelgresk... Og jeg ble trukket inn av entusiasmen og de flotte læremidlene de delte... Og når man først begynner å henge i slike fora er jo veien kort til latin, og jeg datt ned i den fella også...

Stillbilde fra en TikTok-video: en gresk tekst lest høyt

Video · TikTok @panepistimiou · juli 2025

Reading Ancient Greek text with modern and ancient pronunciation.

Se videoen på TikTok →

En av de mest interessante temaene jeg har funnet når jeg har dukket ned i «the classics» har vært konseptet om «resepsjon» — noe jeg ikke visste var en ting man kunne forske på. Jeg syntes det er utrolig fascinerende å se på hvordan kulturer i forskjellige tider har reagert så utrolig forskjellig på ting som greske myter, Homer, latinske poeter etc (og bygget på dem — i litteratur, billedkunst, musikk etc)...

Og gjennom alt dette begynte jeg plutselig å interessere meg for klassisk «nyere» kultur (for meg er alt som er mindre enn 1000 år gammelt «nyere» ;))... Når man ser på hvordan Shakespeare var så influert av oversettelsen av Ovid som kom et par år før, følger linjene tilbake til Chaucer (som er veldig morsomt å lese for en nordmann som kan fransk og litt latin!), Dante etc... Og plutselig leser jeg Dante, Shakespeare, og Ibsen... Ibsen er jo fantastisk!

Teater

Jeg har alltid tenkt at teater er kult, og i tillegg til mye barneteater med sønnen min har jeg fått med meg en forestilling her og der, i forskjellige land. Men det har stort sett vært moderne stykker, som man ser en gang uten kontekst, og etterpå tenker man «det var interessant» eller ikke... Men ikke noe mer.

Mens nå har jeg begynt å faktisk grave meg ned i for eksempel Shakespeare — godt hjulpet av helt fantastiske Youtube kanaler og podcaster som forklarer og lærer meg det som jeg aldri fikk lære på skolen... samt fantastiske digitale opptak av forestillinger etc. Plutselig ser jeg tre forskjellige produksjoner av Macbeth, har streaming abonnement på både National Theater og The Globe, leser teksten til stykket...

Det samme med Ibsen... Og det viser seg at selv de stykkene jeg trodde jeg kjente til, kjente jeg egentlig ikke ordentlig til... Jeg trodde jeg visste hvem Peer Gynt var, men har visst aldri sett hele stykket før nå — det er jo fantastisk! Så mye filosofi og ting å tenke på...

Jeg leste mitt første skuespill (siden ungdomsskolen) i april 2024, og siden det har jeg lest mange og syntes det er kjempegøy.

Fransk drama, via en bok fra 1860

En gang jeg søkte etter noe om Ibsen kom jeg over en bok kalt «Norsk litteratur fra 1814 til våre dager», skrevet i 1860. Den måtte jeg selvfølgelig lese! Den begynte litt før 1814 med det norske selskap, Zarine som en dårlig etterligning etter Zaire, Kjærlighet uten strømper etc. På dette tidspunkt hadde jeg ikke hørt et ord om noen av disse hverken litterære retninger eller personer. Men nysgjerrigheten ble vekket!

Nå er jeg så heldig at jeg leser fransk og tysk ganske bra. Så jeg måtte jo avgårde å lese både Zaire av Voltaire, og Zarine av Nordahl Brun. Samt Kjærlighet uten strømper. Altsammen meget fornøyelig og interessant... Så kom jeg over Michael Rosings reisedagbok fra 1788, da han tilbragte 6 måneder med å reise rundt i Europa og besøke forskjellige teatere. Utrolig interessant — når han skildrer at han går rundt i Versailles et år før revolusjonen, ga det meg nesten frysninger!

Så ble jeg mer interessert i fransk drama, jeg så Phèdre på National Theatre (streaming), og fant så Ina Madelene, med fransk TV-arkiv. Jeg endte med å lese Phèdre, Bérénice og El Cid og se alle på fransk fjernsynsteater i svart-hvitt. Herlig! (Selv «hallo-mennene», med store briller, som seriøst og engasjert innleder før stykket er helt magisk syntes jeg).

Phèdre er også utrolig fascinerende — der kan man virkelig snakke om at den vestlige kulturen er en dialog, som Mortimer Adler snakket om — du kan se Phaedra av Euripides, Phaedra av Seneca, Phèdre av Racine, og moderne tolkninger som Phaedra's Love av Sarah Kane, eller Phaedra av Simon Stone...

Opera

Jeg har begynt å høre/se mye opera (digitalt), og der er jo nesten alle historiene basert på klassiske myter, og opera som kunstart var jo eksplisitt et forsøk på å gjenskape magien fra det greske teater, «oppfunnet» av humanister i Italia på 1600-tallet! Why did nobody tell me? Fantastisk å se det eldste stykket vi har bevart fra 1607 om Orpheus og Eurydice.

Men hvor mye mer fikk jeg ikke ut av den operaen der fordi jeg kjenner konteksten så godt — fra Illiaden, fra Odysseen, fra Orestiaden... (og fordi jeg kan fransk ;))

Så jobbet jeg meg framover, og ble interessert i hvordan litteraturen og kunsten har vært så påvirket av greske myter og bibelen, og latinske verk som Aeneiden og Metamorfosene, lest Shakespeare, masse Ibsen, Holberg, lest om det norske selskap i Danmark som førte meg til fransk klassisisme, opera (som jo var inspirert av greske tragedier da det ble «oppfunnet») førte meg til klassisk musikk... (Og i alt dette har jeg jo den fordel at jeg etterhvert snakker de fleste språkene i vest-Europa).

Fra Kaninhull · Tristan og Isolde · 15. mai 2025

Og da ble jeg inspirert til å skrive litt om hvordan jeg gikk fra å være helt uinteressert i opera, til det motsatte, på veldig kort tid. Faktisk kan jeg tidfeste et par av de viktigste øyeblikkene ganske nøyaktig. 6. mai, 14. juni, 10. september og 3. oktober, 2024. Før det hadde jeg aldri sett en eneste opera, visste nesten ingenting om operahistorie, og tenkte at det var helt uinteressant.

Den 6. mai begynte jeg å lese en helt fantastisk bok (Who needs Greek? av Simon Goldhill) om hvordan arven fra antikkens Hellas og det greske språket har interagert med forskjellige samfunn, kulturer og politiske bevegelser, fra jøder i det gamle testamentet, via Erasmus fra Rotterdam som gjenoversatte bibelen fra gresk og populariserte studier av gammelgresk i Europa, til forskjellige måter antikke greske skuespill ble tolket i England og Tyskland på 18-1900 tallet. Dette var en fortsettelse på mitt prosjekt som begynte i Kreta, med å lære om eldre sivilisasjoner og det greske språket.

Les hele: Tristan og Isolde — fra Wagner til gammeltysk, via norrønt →

Jeg fortsetter å krype ned i kaninhull — et av privilegiene jeg i allefall føler etter at jeg forlot akademia er at jeg har mer «mental space» etter jobb til å gjøre sære ting, og ingen tidsfrist, ingenting som skal publiseres...

Jeg er fortsatt en veldig glad dilettant. Men jeg syntes det er gøy, jo mer jeg lærer jo mer gøy er det, og jo mer får jeg ut av det jeg leser.

Det merkelige for meg er at gresk og latin har ført til en stor interesse for alt av klassisk kultur (noe er nok spesifikt for meg, men tror det er noe generelt her — som kan være et interessant poeng i forhold til hvorfor dette burde mer inn i skolen). Snakker ikke så mye om språkene i seg selv, selv om jeg syntes det er fantastisk morsomt, men det å forstå mer og mer av historien og de viktige tekstene og hvordan disse har hatt en så utrolig stor innflytelse på alt av åndsliv...

Videre om dette: Det hele startet med Kirsten Flagstad

Videre

Mot skjerm — men hva er man for?Kun de med høy sosial kapital klarer å være strenge med skjerm, og fortsatt fylle huset med bøker.

Neste i Dannelsesreise Hvordan komme i gang